«Ein kan ikkje forstå depresjon utan å ha opplevd det sjølv» og liknande utsegn er gjengangarar når eg les litteratur og publikasjonar om emnet. Det synes å vere refrenget blant pasientar og forfattarar. Dersom det var sant, ville det vere ei dårleg nyheit for oss som kjempar med depresjon. Få av psykologane og legane våre har sjølve opplevd depresjon, og så gjeve seg til å arbeide med det. Dei som lever med depresjon, anten i ein uttalt depressiv periode eller med den overhengande faren for tilbakefall, treng å tenkje førebygging og vern. Å omgje seg dagleg med andre deprimerte byggjer ikkje forsvarsverk og styrke, men minner om dei djupe avgrunnane og vonde dagane, og vår eiga sårbarheit. Eg har enno til gode å møte ein lege eller psykolog som med handa på hjartet kan snakke av personleg erfaring.
Oppmuntring
Derimot har eg møtt legar og psykologar som har brei menneskekunnskap i tillegg til si profesjonsutdanning og erfaring. Dei nyttar empiri frå behandling av 100-tals pasientar til å kome med framlegg om tiltak som kan hjelpe for meg. Dersom eg ikkje skulle ha tiltru til desse, ville eg ikkje ha nokon å støtte meg til. Likevel tenker eg at ei dose skepsis er sunt her som i alle andre samanhengar. Når ein er som aller dårlegast, er det godt berre å få hjelp, å oppleve at det er nokon som kjem med forslag og trøyst. Nokon som fortel at «det blir bra igjen» og understøttar slike utsegn med plausibel statistikk og eiga erfaring «eg har sett det mange gangar». Slik absolutt oppmuntring er tvingande nødvendig, om ein skal orke å ta fatt på den bratte oppstiginga det er å kome seg ut av ein depressiv periode. Sjølv om ein ikkje trur det spøtt på det som blir sagt der og då! Blir det gjenteke mange nok gangar, greier ein til slutt å feste lit til det.
Nøytrale kjelder
Familie og vener kan trøyste og oppmuntre, men på det aller svartaste hjelp det så forsvinnande lite. Då sit eit lite troll mellom øyrene og motstridar alt du høyrer, vrir og vrenger på både innhald og intensjonar. Det er difor uhyre viktig for raskast mogleg tilfrisking å få slike visdomsord frå ei nøytral kjelde. Dei som ikkje er innafor hos hjelpeapparatet, kan nyttegjere seg sakleg litteratur. Bruk bibliotek eller internett til å søkje. Brukar du internett, er det viktigare enn nokon gong å vurdere kjelda du lyttar til! Også dei som får oppfølging av lege eller psykolog vil ha nytte av meir kunnskap om depresjon når tilfriskingsprosessen er kome eit stykke på veg. I den tyngste fasen gjer familie og vener lurt i å presse deg avgarde til lege eller psykolog, og i å vise deg andre nøytrale kjelder.
Puslespel
Sjølv har eg nytte av å skrive. Når eg skriv, sorterar eg og ryddar (litt) i kaoset. For kvar gong eg skriv ned tankar om min eigen prosess, anten det omhandlar kausalitet, tilfrisking, refleksjonar eller kvardagsglimt, kjenner eg at eg legg ein puslebit. Eg veit ikkje enno kor stort puslespelet mitt er, men eg kjenner at skrivinga er eit verkty eg kan bruke så eg iallfall puslar litt, kvar dag. Eg har vel igrunnen alltid skrive, men eg har ikkje tenkt før nyleg at eg skulle skrive medvite om depresjon.
Det blir bra igjen
På botnen kan det verke håplaust, og utenkjeleg at ein nokon gong skal bli frisk igjen. Dette innlegget har eg skrive for dei som desperat treng drahjelp for å ta det fyrste steget. Mine råd er å lytte til kvalifiserte fagfolk, aktivt oppsøke nøytral kunnskap om depresjon og å lage seg eit tankesystem for å rydde i alt det svarte. Anten du byrjar skrive som meg, klistre post-it lappar på ein vegg, lage tankekart eller anna; det blir bra igjen!
Kommenter innlegget